Press "Enter" to skip to content

Elise Nielsen Posts

Skulle ikke livet bli.. bedre?

Mannen min har jobbet som IT konsulent for et firma en god del år. 5 om jeg ikke husker helt feil. Iløpet av den 5 års perioden hadde han gått opp en god del kilo til det punktet hvor han bikket  over 150kg. Han svarte alltid telefonen når de ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er, hvor vi er, selv om vi er på ferie. Han jobbet alltid sent, noen ganger kom han ikke hjem før 2-3 om natten avhengig av hva som måtte fikses “NÅ ELLER RASKERE!” Og jeg kan jo selvsagt forstå at nedetid for en bedriftkunde er krise av dimensjoner, enkelte bedrifter måler ikke nedetid i sekunder og minutter, men i hvor mange millioner de taper. Og da må noen trå til.

De fem årene har jeg tilbrakt ganske mye tid alene etter arbeidstid. Tid hvor jeg sitter og venter på at han kommer hjem fra jobb så vi kan stikke ut og handle. Handling som vi må avbryte midt i butikken fordi en kunde ringer og er krakilsk over et eller annet som bare SKAL fikses der og da. Samme krakilske kunde som etterpå skal sitte og krangle på regningen de får sendt som gjør at mannen min ikke får fullt betalt for den ekstrajobben han blir skjelt ut til å gjøre klokken halv ti en fredagskveld.

Vi hadde sjeldent mulighet til å gjøre noe. Kino var risikosport av flere grunner. Ikke nok med at man gjerne vil se filmen uten at de andre besøkende skal gjøre det til en ræva opplevelse, men en gang i mellom hvor vi prøvde oss på en kinotur kjente han til tider mobilen vibrere i lomma vel vitende om at det blir et satans mas som venter på ham når filmen er ferdig.

Mesteparten av tiden hvor han sender meg melding og sier “jeg reiser snart fra kontoret” betyr vanligvis “en eller annen gang idag… kanskje”. For “snart” i min verden betyr et sted mellom 5-15 minutter, og med en halvtimes reisetid hjem så er han hjem innenfor en time. Når han ikke dukker opp to og en halv time etterpå blir man selvsagt litt småbekymret over at det kanskje har hendt noe på veien hjem langs motorveien. Men neida, vanligvis var det bare ET ELLER ANNET som hadde gått galt hos en kunde som han ble nødt til å fikse der og da og det trakk litt ut. Han sa sjeldent ifra, og når han gjorde det var det vanligvis et par timer senere når han ENDELIG var på vei hjem.

Iløpet av de fem årene har jeg lagt merke til et par ting. Det første er at det er dritkjedelig å lage middag for to. Fordi man blir sittende og spise sin porsjon før den andre personen i det hele tatt rekker å tenke på å reise hjem, og man orker ikke å vente lenger selv for man har blitt så vanvittig sulten.

Det andre er at når man hele tiden må jobbe så orker man ikke så veldig mye når man endelig kommer hjem. Og da er det mye mer fristende å spille dataspill og gjemme seg på kontoret sitt enn å ta del i forholdet man er i. Dataspillet er en virkelighetsflukt man så desperat trenger for man er for stresset og sliten til å gjøre noe som helst annet.

Så da sitter man der. Med en livspartner som ikke orker å ta del i sitt eget liv fordi han er overarbeidet, sliten og stressa.

Dagen jeg fikk totalt nok var en søndag for et par måneder siden. Vi manglet et par ting, så han foreslo av vi kunne kjøre ut til den søndagsåpne Menybutikken i Helgeroa. Også fikk vi en liten tur ut også.

Mens jeg går og kler på meg og gjør meg klar til å møte uteverdenen setter han seg inn på kontoret og spiller et spill. Etter jeg har gjort meg klar kommer jeg inn og spør om vi skal dra. “Skal bare gjøre meg ferdig” sier han og snur seg bort fra meg. En halvtime går mens jeg rastløs venter ferdig påkledd med sko og det hele. Til slutt spør jeg hva slags spill han spiller. Er det et onlinespill? Er det et MMO? Dette er spill man tross alt ikke får satt på pause. Jeg ville forstått det ettersom jeg spiller World of Warcraft selv, og jeg føler meg alltid bedriten når jeg sier meg enig i å gjøre noe i en gruppe og må stikke av midt i det hele. Men det var heller ikke tilfellet. Det var bare et vanlig spill som han dillet med alene.

Når jeg endelig får ham slept ut i gangen så han kan få på seg sine egne sko, så vi ENDELIG kan dra, nevner jeg at jeg er ganske så irritert etter å ha stått og ventet på at han skal gjøre seg ferdig med et spill som han tross alt kan sette på PAUSE. Han mumlet; “You’ll get over it” og gikk ut.

Cue the rage.

Det skal nevnes at han pleier ikke svare meg på den måten. Det er blant sjeldenhetene. Så sjeldent jeg ble såpass satt ut over svaret hans at jeg ble stående et sekund og spørre meg selv;
“hva.. faen..?”

Ikke nok med at jeg umiddelbart ble rasende, jeg ble også kjempelei meg. Jeg var rasende over at det tydeligvis ikke var måte på hva slags drittungesvar vi skal lire fra oss den dagen, og jeg var kjempelei meg fordi jeg atter en gang, etter så mange år, overhodet ikke skulle prioriteres. Eller vises hensyn til.

Alle de gangene jeg satt på trappa hjemme og ventet på at han skulle komme hjem så vi kunne handle og faktisk ha MAT hjemme.

Alle de gangene jeg satt ved spisebordet og ventet på at han skulle komme hjem når han sa han skulle, og kjenner at det skriker i magen og sulteskjelven har satt inn for alvor mens jeg ser på maten blir kald.

Alle de gangene jeg må stå og vente et sted på et eller annet kjøpesenter fordi han går fra meg og må ordne et eller annet for en eller annen kunde som han mener “bare tar fem minutter”. Halvannen time senere sitter man på en eller annen benk og vil bare hjem og man spør seg selv hvorfor man i det hele tatt gidder.

Alle de ting man ikke får gjort eller blir nødt til å flytte på fordi han har aldri tid.

Så da satt vi der da. I bilen kjørende gjennom Larvik ut mot Helgeroa. I ubehagelig stillhet mens jeg gjør mitt beste på å se ut av vinduet mitt og spør meg selv; “hva gjør jeg nå egentlig?”

Han parkerer bilen, men går ikke ut. Jeg sitter også helt stille uten å si noe. Til slutt har vi den samtalen vi skulle hatt for lengst. Samtalen som sier at før eller senere er man faktisk nødt til å gidde å vie litt tid til sin livspartner. Samtalen som sier at nå er det nok. Denne jobben dreper deg og du er selv klar over det. Samtalen som sier at nå MÅ noe endre seg.

Et stykke før denne hendelsen hadde han blitt tipset om en stilling her i Larvik. Den var det man kaller “inhouse” som gjør at han vil ha en vanlig 8-16 jobb. Han hadde hovedsaklig avfeid den ettersom han mente han var fornøyd der han var. Til tross for all sladderen som vitnet om noe annet jeg fikk når han endelig kom hjem og enset min eksistens.

Mens vi satt i bilen og hadde samtalen vår var det i min bok ingen tvil. Den jobben søker du på og blir den tilbudt deg så tar du den! Der og da dreit jeg lang marsj i om det kanskje ville bli et lønnskutt for ham, han skulle bare vekk fra jobben som uten tvil var i god gang med å drepe ham. Hans egen lege har ved to anledninger gjort det klinkende klart at om han fortsatte i samme tempo vil han mest antagelig få et hjerteinfark før han blir 45. Og når han allerede er 42 år gammel, så begynner det å haste med endringene.

Han fikk heldigvis den jobben, og det var heldigvis ikke noe lønnskutt. Årets sommerferie var årets siste mens han stadig jobbet for det firmaet. Og til tross for tre måneders oppsigelsestid og en uke igjen før han sluttet måtte de alikevel ringe og be ham om hjelp mens han står langs en strand i Danmark og prøver å slappe av.

Den lokale jobben gir ham muligheten til å være hjemme mens solen stadig er oppe etter ferdig arbeidsdag. Han har faktisk tid til å trene de tre gangene i uka som han skal.  Han trenger ikke bekymre seg lenger om alle kundene som han aldri rekker å gjøre seg ferdig med fordi det aldri er nok timer i døgnet. Og han trenger ikke å sukke hver gang han hører telefonen ringe fordi han vet det ikke kommer til å være en kunde eller fra jobben som ber ham om å gjøre noe utenfor arbeidstiden.

Alt det er endelig over. Alikevel merkes det at vi også hadde urealistiske forventninger på hvor mye våre liv kom til å endres, forbedres, av at han fikk seg en ny jobb. At han endelig skulle ha tid.

Noe av det er fordi det er en overgangsperiode hvor man brått legger merke til at man har faktisk massevis av tid til overs og man nærmest panisk spør seg selv; “HVA gjør jeg nå?” Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med seg selv. Tidligere har han tilbrakt mest mulig tid foran pc’en, så hva skal han liksom gjøre nå?

Jeg håper vi finner svarene etter hvert.

Leave a Comment

Battle for Azeroth, et kort innblikk

Den nye expansion til World of Warcraft kom ut 14. august da jeg typisk nok var på ferie. Dette er den første expansion siden Cataclysm hvor jeg ikke har hatt muligheten til å være med på launch og levle for harde livet i kampen om å nå det nye topplevelet før alle andre. Men ferie var sårt tiltrengt og jeg hadde ikke planer om å kansellere noe som helst for et videospill som pent kan vente to uker til jeg kommer hjem igjen.

Nå derimot som jeg har hatt muligheten til å spille litt de første par dagene kan jeg lufte et par tanker om det.

Det suger å være shadow priest. 

Angivelig viser det seg at Blizzard har ikke helt visst hva de skal gjøre med shadow priest og det er noe de skal “fikse” i ettertid, men fram til da vil speccet være ganske så.. lackmuster. Med andre ord vil du gjøre jalla dps og drar du mer enn tre mobs samtidig dør du grufult. Men, mens du er opptatt med å ikke få pumpet ut nok dps og dø horribelt så vil du se ganske så spektakulær i voidform.

Jeg har bare to level igjen før jeg når topplevel. Jeg har tatt det stille og rolig fordi jeg gjerne ville få med meg hele historien i prosessen. Og historien sålangt har vært ganske interessant. Ikke bare syntes jeg det er gøy å endelig bli introdusert for Loa’er som ikke er ute etter å drepe meg og det er gøy å endelig få se en del av trollkulturen også.

Dessverre er jeg ikke superbegeistret for Sylvanas og håper hun blir avsatt som warchief snart.

Jeg liker at man ikke lenger kan ganke folk når man er på pvp server. Selv om jeg har hyggelige minner tilbake fra Stranglethorn Vale klokken fire om natten hvor jeg løp rundt og ganket alle low-level alliance som ikke vinket til meg. Jeg er sær om natten, kanskje like greit jeg fikk meg en ordentlig søvnrutine med årene.

Et av tingene jeg ikke likte med Sunstrider, serveren jeg var på før, var at den var en pvp server som Dhruve hadde valgt å flytte guilden til. Jeg ytret mitt misnøye og han forsikret meg om at jeg ikke ville bli ganket ettersom Horde:Alliance ratio var i så stor favør Horde at jeg måtte jobbe hardt for å finne en alliance til å ganke meg. Kort tid etter introdusert Blizzard “connected realms” og Sunstrider ble lagt til 7 andre servere i en stor hub. Brått var horde:alliance ratio mer jevn og jeg måtte jobbe hardt for å IKKE finne alliance. Frem til prepatchen til BfA var det en ganske vanlige affære at for hver gang jeg ble ganket av en eller annen tufs så roper jeg i guild chat “You said I wouldn’t be ganked, Dhruve!”

Han kom riktignok til min unnsetning hver gang, men det var så utrolig frustrerende å være på en servertype man egentlig ikke ville. Så for min del har det vært en kjærkommen endring.

Men grafikken er flott, områdene ser gjennomførte ut og jeg syntes Loa of Death er dritfestlig å høre på hver gang jeg dør. (ikke sarkasme)

Leave a Comment

Den første uken er alltid den mest hektiske, selv om det er ferie

Av alle de merkeligste ting jeg noensinne har fått for meg har jeg tydeligvis havnet i en ny mystisk fase. Mens Marius og jeg har vært innom de fleste loppesupermarkeder i Sør-Jylland og vandret rundt timevis i de forskjellige gamle industribygg uten ventilasjon dukket det brått opp i hodet mitt. Min nye “ting” som jeg ikke klarer å legge fra meg uansett hvor mye jeg prøver.

Jeg har begynt å samle på keramiske småfugler.

Hva fa……

Etter en uke med speiding etter disse har jeg nå, med kraftig “enabling” fra Marius sin side (den jævel’n), klart å samle rundt 15-20 småfugler i keramikk, porselen og tre. Et par av dem hadde jeg ikke funnet en gang hadde det ikke vært for at Marius fant dem og sa jeg “måtte” kjøpe dem. Jeg har ikke engang et sted å sette dem alle sammen når vi kommer hjem.

Jeg har selvsagt tatt enkelte forholdsregler. De skal ikke koste mer en 30-40 kroner stykket. Det viser seg at et fuglesett jeg plukket med meg for 55 kr egentlig er verdt rundt 200+. Etter litt mer iherdig søking på Internett over dansk keramisk design viser det seg at et par andre av fuglene jeg har plukket med meg er verdt et par hundrelapper de også. Det er jo alltids en morsom tanke. At de faktisk er verdt noe.

Neste steg er å prøve å finne en god hylleløsning til dem. Jeg har kikket på settekasser, men de blir faktisk altfor små. Så jeg får se om jeg finner en god løsning på det når jeg kommer hjem.

Vi har hatt -en- dag hvor vi skulle være “inne”. Altså ikke reise noen steder. Det ble ikke helt slik, brått befant jeg meg i Hirtshals og spiste grillkylling og pommes fritter til middag. De ting jeg gjør for å få remulade til maten…

Bare så det er nevnt, så er jeg dessverre ikke fan av Blokhus. Det er fullstendig annerledes fra slik jeg husker det som barn, noe som er naturlig selvsagt, men dette stedet har blitt den verste turistfella jeg har sett på lenge. Dessverre har Skagen blitt det også. Vi er i off-sesongen og det var større mengder med mennesker uansett hvor vi gikk. Hadde det ikke vært for at Marius skulle ha “manneveske” hadde vi aldri reist ut dit. Og nå blir det en god del år til neste gang. Det er veldig synd, før det ble overfylt med flere turister enn det kunne håndtere var det et deilig sted å besøke. Selv om det tar en hel time å kjøre ut dit fra Frederikshavn.

Det er stadig en uke igjen. Planen er å ta for oss Nord-Jylland ettersom vi har gjort oss ferdig med sør. Vi har til og med vært en tur innom Billund. Kan ikke akkurat si at det var sjokkerende å se at halve loppesupermarkedet der var fylt opp med lego. Men vi endte ikke opp med å kjøpe lego i det hele tatt. Marius fant byggesett til Gundam. Veldig sært og japansk som man skal slite hardt med å få tak i fra Norge visstnok. Han ble helt “squeee”, i lyd til og med, så da måtte vi bare plukke med oss to byggesett til ham da.

Selv kom jeg borti en broderihylle i Kolding hvor jeg plukket med meg nesten alt jeg fant. Det ble en dyr affære, men jeg fikk med meg masse flotte broderibøker til en tredjedel av vanlig prisen hos antikvariatene, samt flere broderitekstiler i forskjellige farger. Det er nok den hyllen jeg ble mest glad over å finne.

Jeg tenker også at de forskjellige misjonene i Norge idag som har bruktbutikker faktisk kunne innkassere langt bedre ved å ha loppesupermarked istedet. De har lokalene og kortbetaling, Norges befolkning har altfor mye skrot liggende hjemme og er for late til å håndtere det selv. Kan enkelt løses ved muligheten til å leie en hylle i et allerede velkjent butikklokale med alle de løsningene man ønsker, men ikke selv gidder å gjøre.

Lyst til å bli kvitt en stor stabel med dvdfilmer du ALDRI kommer til å se igjen men ikke orker å legge ut på finn? Lei en hylle til 100 kr uka og la noen andre ta seg av alt det der.

Jeg vet jeg sa nøyaktig det samme ifjor om hvordan jeg håpet dette fenomenet ville reise nordover til Norge og slå rot. Vel, jeg håper stadig.

1 Comment

De vet når vi skal reise

Vi reiser snart på ferie. Jeg gleder meg helt sinnsykt. To uker i Danmark uten et snev av ansvar for annet enn oss selv. Ikke noe jobbpress, overtid eller ting som hele tiden kommer i veien for at man får tilbrakt tid sammen. Bare oss to og ingen forstyrrelser.

Dessverre har kattene nå lagt merke til at kofferter og bag ligger fremme slik at vi får pakket.

Jeg slengte min egen koffert på sengen slik at jeg fikk pakket ned mitt eget tøy. Jeg fikk knapt snudd ryggen til så lå den ene katten på lokket og kikket surt på meg. Og jeg har ikke fått lov til å sove alene heller. Etter at koffertene ble satt fram har Carmen ikke bare ligget klistret inntil meg i sengen om natten. Hvis jeg ligger med ryggen til så mjauer hun høyt og klagende for at jeg skal snu  meg og ligge i hennes retning.

Når en katt hyler inn i øret ditt klokken fire om morgenen fordi den syntes du ligger feil vei i senga, da kommer øyeblikket hvor man sterkt vurderer om man kanskje er et hundemenneske.
Eller.. gullfisk.

Og idag fant jeg altså Felix sovende på den ene bagen. Det er snart en time siden og han ligger der enda. En stille protest på at vi skal reise kanskje. Eller så var det bare behagelig å ligge der.

I år blir de ikke sendt til mine foreldre. Vi har fått en familievenn til å flytte inn og passe dem mens vi er borte. Det er mindre stressende for dem og samtidig langt mer trygt for oss ettersom leiligheten ikke blir stående tom.

Bare en dag igjen.

Leave a Comment

Den flerårige jakten etter Felfire Hawk

Jeg liker achievements. Jeg liker å samle og jeg liker World of Warcraft. Så det er vel med sin største selvfølge at jeg ville bruke alt for lang tid og skremmende mye penger på å få tak i en achievement som ber meg samle sammen 250 unike mounts. Belønningen er en grønn fugl. Jeg har den allerede i lilla og gul.

Den lilla kalles “Corrupted Fire Hawk” og kan oppnås ved en achievement relatert til Firelands raidet i Cataclysm. Den gule kalles “Pureblood Fire Hawk” og fåes utelukkende ved å ta ned Ragnaros på Heroic i Firelands raidet. Tidligere var det garantert at den ville droppe når man tok ned Ragnaros. Idag er dropraten redusert til 0.1%

Felfire Hawk derimot oppnås utelukkende ved å samle sammen alle disse mountene og etter en god del år hadde jeg samlet sammen ganske mange. Til slutt etter å ha klaget over at vennen min fikk achievementen før meg så kjøpte han to mounts til meg på auksjonshuset. Mest antagelig for at jeg skulle slutte å klage. Han har uansett over 4 mill gull på kontoen sin…

Jeg installerte NPC Scan for moro skyld og fløy litt rundt i Draenor mens jeg tenkte ut en plan på hvordan jeg skulle få tak i den siste jeg trengte for å få achievementen. Planen min var egentlig stallen jeg hadde fått installert i Garrison hvor ved hjelp av questing jeg ville få muligheten til å få et par nye mounts.

Brått begynte NPC Scan å hyle og jeg dukker ned på bakken og dreper et enormt villsvin. Som tilfeldigvis droppet et mount.
BOOM! Achievement accomplished! Jeg har nå en grønn fugl som flyr. yay.

Leave a Comment

World of Warcraft og min guildhistorie

Eller kanskje jeg burde kalt det “12 år med World of Warcraft hvor ingen har brydd seg om jeg er jente eller ei”.

World of Warcraft (WoW) er et MMO-spill jeg ble introdusert for av min mann i 2006 etter at jeg hadde flyttet til Danmark for å jobbe. Ettersom han bodde i Norge behøvde vi noe vi kunne gjøre sammen til tross for landegrenser. Og siden vi begge liker  dataspill virket det som om det passet ganske bra. Jeg ble umiddelbart hektet og spilte så ofte det lot seg gjøre etter jobb. Det plagde meg brått mindre at jeg var i et annet land og jeg ikke kjente noen der jeg bodde. Jeg hadde dataspill.

Min aller første toon var en Night Elf. Følelsen av å løpe rundt i en helt ny verden er dessverre ikke en følelse som lar seg gjenta. Og mye av den følelsen jeg hadde av å løpe rundt i Azeroth på den tiden er forlengst borte og saga blott 12 år senere.

The Burning Crusade

Den første tilleggspakken “Burning Crusade” ble annonsert bare noen måneder etter jeg hadde begynt å spille og hekta som jeg var forhåndsbestilte jeg den til både meg selv og Marius. Jeg byttet toon når den kom ut til Draenei (shaman selvsagt) som jeg tviholdt på lenge.

Ved dette tidspunktet var jeg også i en guild. Jeg tror den het New Order, og den overlevde ikke Burning Crusade slik jeg husker det. Mesteparten av folka der inne var okey, noen var kjempehyggelige, men det er alltid en eller to duster som sniker seg inn. Landsbyidioter er det i enhver landsby osv.
En eller annen form for drama var uansett igang på grunn av raiding og manglende progresjon. Jeg raidet ikke ved dette tidspunktet, jeg lallet rundt som lvl45 shaman og var fornøyd med det.

I mai 2007 flyttet jeg tilbake til Norge og jeg vet ikke helt hvorfor men jeg sluttet å spille ganske lenge etterpå.

Jeg husker ihvertfall at min spillepc stod umontert lenge og det eneste jeg pleide å fikle litt med var jobbpc når jeg måtte jobbe og vi fant på ganske mye annet istedet. Men nøyaktig hva det “annet” var husker jeg ikke.

Til slutt etter et stykke tid, mest antagelig rundt høsten i 2007, hadde jeg tatt opp kontakten igjen med en venninne av meg som bor i Singapor.

Hun spilte WoW på de amerikanske serverne og spurte om jeg kanskje hadde lyst til å være med. Jeg opprettet en konto på de amerikanske serverne og begynte å spille. Nøyaktig hva jeg spilte husker jeg ikke. Jeg tror det kanskje var Blood Elf. Jeg spilte ikke spesielt lenge ettersom det er vanskelig å spille med noen som er i en komplett annerledes tidssone enn deg selv.

Så jeg gikk i pausemodus igjen et stykke tid før jeg snakket med to venner av meg (som ikke kjenner hverandre) hvorpå vi skulle prøve å spille litt sammen igjen. På grunn av manglende korresponderende tidssoner mellom oss alle tre, meg i europa, de på hver sin kant av usa, endte det med at jeg satt og spilte en times tid klokken tre om natten.

The Wrath of the Lich King

Det holdt aldri i lengden og de falt fra til slutt mens jeg derimot begynte å spille mer på min egen tid. Da var jeg en draenei paladin og jeg spilte på serveren Cenarius. Med tid og stunder etter tilleggspakken “The Wrath of the Lich King” kom ut begynte jeg endelig å levle meg opp til Burning Crusade-områdene. Jeg hadde aldri vært der før og brukte de første par timene med å skaffe meg flyvende ridefugl og flakse rundt det samme området i evigheter. Som man sier;” I was in awe.”

På den tiden hadde man ikke Dungeon Finder. Ønsket du å gjøre en dungeon måtte du samle en gruppe selv. Ønsket du å gjøre en dungeon ofte gjaldt det å ha folk på vennelisten du kunne spørre. Ettersom vi alle var på samme server gjaldt det også å oppføre seg og ikke være komplett rasshøl, for var man det ble man aldri invitert med igjen.
Min venneliste ble nesten magisk etter en tid. Jeg hadde alltid noen pålogget som gjerne ville med og det fortsatte videre til jeg var topplevel og enda litt til.

Etter et stykke tid som topplevel ble jeg mystisk nok guildmaster. Vi prøvde litt raiding og hadde en “venneguild” som jeg kan kun beskrive som en flokk med raringer som ikke kunne spille, men det var greit for vi sugde ganske kraftig vi også.

Da vi aldri fant ut av å rekruttere inn nok folk og vedkommende som skulle hjelpe meg hadde enorme mentale problemer endte det med at det kollapset av seg selv og jeg ble med i en guild som het “Legion of Kings”. Det var hovedsaklig mannfolk i guilden, men et par av dem hadde fått med damene sine til å spille slik at det ble balansert opp. Ved dette tidspunktet hadde jeg byttet toon fra paladin til shaman.

Guildmasteren nærmest seg 60 (som i år, ikke level) med stormskritt og guilden var megafamilievennlig. Hyggelige i seg selv, men selv etter at jeg hadde blitt officer og raidleadet to raids i helgene viste det seg at alle de andre officerne og guildleaderen drev og raidet på et tidspunkt jeg sov fordi de hadde “høyere gearscore”. Jeg ble mektig irritert over å bli ekskludert da gearet mitt til tross for manglende progresjon var faktisk ganske bra og bare noen få poeng etter dem. I tillegg hadde rekrutteringen dabbet av og helgeraidene kollapset. Etter en stund var jeg den eneste officeren som var pålogget og alle guildrelaterte ting ble mer eller mindre lempet på mine skuldre. Jeg fikset ikke stresset med det, hadde heller ingen ønsker om å ha det, så jeg sa takk for meg. Og endte opp i en kort periode i en guild som het Death Panel.

De var det man kaller “late night raiding guild” som betyr at om jeg står opp kl 6 om morgenen så rekker jeg å raide litt før jeg må logge meg på jobb. Men de passet ikke meg da de aldri var pålogget ellers, jeg tror faktisk guilden hovedsaklig bestod av folks alter som de raidet litt med.

Jeg gikk solo en stund før jeg ble med i et pug raid som ble ledet av ei jente og fetteren hennes. Hun var igang med å samle sammen folk til et raid hvorpå jeg til slutt ble med. Sound of Silence het de. Med dem kom vi oss hele veien til Lich King og bare en måneds tid før Cataclysm kom ut fikk vi endelig Kingslayer. 10 minutter før jeg skulle logge meg på jobb.

Jeg var glad og fornøyd og to dyktige spillere fra Legion of Kings hadde blitt med meg til Sound of Silence i tillegg. Vi hadde fått samlet et raidteam og var klare, Cataclysm kunne bare komme!

Cataclysm

To uker etter Cataclysm hadde kommet ut og vi hadde levlet som noen idioter bestemte guildmasteren seg for at hun ikke vil kjøre videre med sin egen guild alikevel. Hun gadd ikke jobben og ville realm transfer tilbake til en server hun hadde spilt på før.  Jeg og en annen var de eneste som var pålogget da hun kom med kunngjøringen og vi fikk 10 minutter på oss å ta hva enn vi ville fra guildbanken før hun sparket oss ut. Inklusiv alle andre fra samme raidteam som ble sparket ut som logget seg på utover dagen og lurte på hva i all verden som foregår. Jeg ble sittende igjen pålogget og vente på få tak i alle sammen så jeg kunne gi dem beskjed. Jeg var mildt sagt irritert.

I en kort periode prøvde jeg meg i en guild med europeere som skulle raide ifølge europeiske tider, men de så aldri ut til å rekruttere og jeg ble utålmodig så jeg ga opp. European Doom Bringers het de, og har du sett, de er der stadig!

Amerikanske servere er dessverre noe jeg gav opp etter det. Det ble for vanskelig å finne en guild som passet på grunn av min tidssone og jeg orket egentlig ikke å stå opp 6 om morgenen for å spille.

Så jeg fyrte opp min europeiske konto igjen og fant fram til en liten lvl 15 blood elf prest jeg hadde spilt for lenge siden. Ved det tidspunktet hadde jeg kalt henne Grønnøye fordi blood elf har grønne skinnende øyne og jeg er svak for dårlige puns.

Mens jeg virret rundt i Silvermoon så jeg noen annonsere angående en norsk guild i /trade. Jeg sendte en melding til vedkommende og spurte om jeg kunne på en invitasjon ettersom jeg savnet å se litt grønn tekst (guild chat). Guilden het “På Nye Eventyr” og jeg var medlem i et par måneder. Allerede ved det tidspunktet var den guilden døende og hadde ikke raidet på lenge og det var ingen forhåpninger om at de kom til å begynne igjen heller. Men jeg fikk levlet presten min opp til høyeste level så fort jeg kunne og fikk prøvd meg på et par heroic dungeons (som på den tiden var usedvanlig vanskelige) med et par fra guilden som stadig spilte. Og jeg hadde endret navn fra Grønnøye til Kverulensk.

Og det var i 2011 jeg fant Hollow Point. Vi raidet fem dager i uka, var nummer 3 på server når det gjaldt progresjon og jeg var discipline priest. Stadig litt shabby uten at noen heldigvis la merke til det, men jeg bedret meg betraktelig.
Etter et par måneder merket jeg dog at jeg egentlig ikke orket 5 dager i uka, spesielt når 2 av dem var i helgene fra midnatt til 3 om natten. Så jeg ga beskjed om at jeg var utslitt og fant et annet sted å være.

Som var Mithras på Turalyon. Merkelig nok en dansk guild. Denne guilden overlevde dessverre ikke Cataclysm (ironi!) men jeg har stadig noen venner derfra som jeg til tider prater med.

Jeg havnet til slutt tilbake på Lightbringer. Etter sykt mye drama med to guilder, raidleading og håndtering av en femme fatale som tydeligvis hadde som mål å være kjæreste med halve raidet sitt så endte jeg opp tilbake i Hollow Point. Som ved den nye tilleggspakken “Mist of Pandaria” flyttet hele guilden til Sunstrider.

Jeg hater forresten pvpservere.

The Mists of Pandaria

Vi raidet 3-4 dager i uken og det var for det meste greit. Jeg hadde lagt merke til at ved introduksjonen av to nye spillere som var “gamle venner” var dynamikken annerledes enn før.  Den andre healeren og jeg snakkest nesten ikke sammen lenger og den nye healeren likte meg overhodet ikke. At hun i tillegg ble kalt “batshit crazy” hjalp jo heller ikke.
Stressnivået bygde seg opp og det er vanskelig å ha det gøy når to i raidet er overbevist om at alt hadde vært bedre om du ikke var der. Det endte med en skrikematch av dimensjoner og at jeg logget av spillet i to uker før jeg tok en realmtransfer bare for å komme vekk.

Og det var da jeg møtte trønderne fra “Game On”. Jeg raidet med dem resten av Pandaria før folk begynte å droppe fra og jeg igjen måtte finne meg en ny guild ettersom de gav opp.  Jeg har stadig mange av dem på både Battle.net OG Face og sender litt snapchat med dem en gang iblant.

Jeg hadde verdenshistoriens raskeste trial noensinne på en server og en guild jeg ikke husker navnet på. Det jeg husker er at raidleaderen (som også var guildmaster) var et ordentlig hespetre og iløpet av de 3 timene det første raidet bestemte jeg meg rimelig kjapt at dette var virkelig feil sted for meg å være og jeg realmflytta umiddelbart etterpå.

Warlords of Draenor

Jeg var en kjapp tur innom Vindication på Aggramar som overlevde hele 3 måneder av Warlords of Draenor-pakka før jeg endte opp i “A Winged Victory” på Chamber of Aspects. Som jeg til dags dato blander med “chamber of secrets” fra Harry Potter. Jeg var ganske lenge i denne guilden og med tiden var jeg main healer og holdt styr på de andre. Jeg jobbet også beinhardt med å få tak i folk vi trengte for å gjøre mythic raiding og i en lengre periode hadde vi ganske grei suksess. Og vi raidet bare to ganger i uka så det var deilig å ha et mer avslappet forhold til raiding.

Men etterhvert som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å finne folk og flere og flere sluttet å spille. Så vi endte opp med å fusjonere med en guild som het Murder of Crows. Fusjonering av guilder er aldri lett og det vil alltid være de som faller fra eller ikke passer inn med den nye gruppen. Og jeg var et av dem. Det viste seg at mange av “toppraiderne” de hadde var veldig glad i å stå i drit når enn det passet dem og ikke tok ikke enkle beskjeder til seg når de ble gitt.
En kveld ble det alltfor frustrerende og plutselig satt jeg og brølte på mumble til en paladin om å lære seg å faens klikke på en knapp når han fikk beskjed om det. Det var tidspunktet da Marius satte foten ned og sa “Nok stress på deg, finn deg et annet sted å være”.

Jeg var en periode i en helt fersk guild (som heller ikke overlevde lenge) som het S H I F T. Hyggelige folk, men raidleaderens ide om raiding var “istedetfor å følge en strategi så kaster jeg bare flere healere inn så vi ikke behøver bry oss”. Og da forsvant ganske mye av moroa for min del.

Jeg havnet tilbake i Hollow Point igjen. Utrolig nok. Da hadde de gitt opp progresjon og kjørte et greit raid 1 dag i uka så man fikk sett innholdet. Til slutt sluttet kompisen min med det da han gjerne ville gjøre litt hardcore progresjon og ble med guilden Aeon som nå befinner seg på Twilight’s Hammer.

Legion ->

Og der er jeg nå hvor vi raider en gang i uka for å se raidene, få litt gear og preike skit.

Jeg spiller stadig Blood Elf dame. Stadig en priest, selv om jeg har gått fra discipline til holy.  Jeg har aldri hørt vitser om kvinner i kjøkkenet, aldri fått høre at jeg ikke kan få være med fordi jenter ikke kan spille. Aldri lagt skjul på at jeg er jente, ei heller utbasunert det ved første mulighet i forventning av å få noe servert. Det er de færreste som bryr seg.

Leave a Comment